Sometimes I wish I had never met you. Because then I could go to sleep at night not knowing there was somebody like you out there

Jeg hater å møte på deg. Jeg hater å være rundt deg. Jeg hater måten du får meg til å føle meg på. Jeg hater hvordan du ser på meg. Jeg hater hvordan du ser ut. Jeg hater alt fordi jeg liker det alt for godt. Og det er så galt. Det er så feil. Jeg har kjæreste og det har du også. Men det har alltid vært ett eller annet med deg. Jeg vet at vi aldri hadde funket, men jeg vet at forhold vårt hadde vært proppfullt av lidenskap. Og det er vel kanskje nettopp derfor det aldri hadde funket, det hadde faktisk blitt for mye av det gode.

Jeg forstår ikke hva det er. De få månedene vi var sammen så endte det bare opp med at du såret meg, og at vi aldri kom fram til noe standpunkt om hva vi faktisk var. Jeg vet bare at det var ekte, og jeg føler det enda. Jeg tror du kunne fått meg til å gjøre hva du ville.

Selv i dag. Bare med et blikk så ser jeg det. Hva du vil. Hva du tenker. Hva du ønsker. Du kan få hele kroppen min i spenn bare med ett blikk. Jeg har aldri hatt det sånn med noen. Det er så utrolig intenst.

Jeg er så glad for at jeg ser deg så sjeldent. Hvis jeg hadde sett deg oftere enn jeg gjør nå tror jeg at jeg hadde gått fra vettet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha slike følelser for kjæresten min. Men heldigvis vet jeg også at kjæresten min kan gi meg så mange andre ting som du aldri kan, eller kan han?

Advertisements

It’s not my fault you doesn’t know my face

Vi prøvde alt. Først ved å prøve å godta, deretter prøvde vi å snakke med deg, finne ut hva du tenkte, hva vi kunne gjøre for at ting kunne bli greiere for alle. Så sendte vi et brev, et vanskelig et, et hvor alt stod, hvor alt det vonde som hadde skjedd ble skrevet ned, og som var ment for dine øyne. Men du delte det med henne, og ting ble ti ganger verre enn det egentlig var. Så ble det bedre. Trodde vi. Vi var sikker på at denne gangen, nå, hadde du endelig skjønt hva vi mente, hva vi trengte, hva vi ønsket fra deg. Etter det så jeg deg to ganger før jeg så deg i går.

Alt var greit, koselig, fint, en liten stund. Så sa du det som gjorde at jeg skjønte at alt var forgjeves, at alt vi hadde sagt, gjort og prøvd ikke var blitt tatt inn, det ble ikke forstått, eller så vil du ikke forstå. Når du fortalte meg det som gjorde at jeg skjønte, så var det så vidt jeg klarte å holde meg fra å la tårene trille, eller fra å åpne kjeften min å skrike. Det var så vidt, men jeg klarte det. Jeg har blitt ganske god på det rundt deg egentlig. Å bite det i meg, ikke si noe, ikke føle noe. Bare la det gå. Ikke gråte. Før jeg er alene. Hele resten av gårsdagen var ikke noe kjekk, det var ikke noe koselig. Jeg kan ikke tro at du kunne si noe sånt, at du kunne mene noe sånt. I tillegg måtte jeg tidligere hjem fordi du skulle være med henne, tilbringe enda mer tid med henne som allerede har tatt deg så mye ifra oss.

Det var i går jeg skjønte at de kampene jeg har tatt med deg ikke er vits å fortsette. Det er et spill som jeg alltid kommer til å tape. Hun er viktigere for deg enn hva vi er. Hun kommer først. Så nå gir jeg meg. Det er greit. Du vinner. Det er bare så trist, for egentlig er det du som taper. Du bare vet det ikke enda, men snart kommer du til å se, en dag kommer du til å våkne og forstå at det er for sent. At det var du som tapte, og vi som vant.

It’s better to feel pain, than nothing at all

Enten så føler jeg alt, eller så føler jeg ingenting. Det er ingen mellomting. Det finnes ingen dager hvor jeg bare føler litt eller noe. Det er enten eller, alt eller ingenting. Det er forferdelig. Jeg vil heller føle alt enn ingenting.

Når jeg møtte han igjen var det alt. Jeg følte alt han følte og alt jeg følte. Det var fantastisk. Og nå… 2 år etterpå føler jeg ingenting. Jeg vet ikke om det er han eller meg. Han gjør i hvert fall ingenting for oss. Han bare er. Og tror at det er nok. Men det er ikke nok. Det kommer aldri til å være nok.

I helgen var det en som så meg. Hele meg. En som lurte på hva jeg tenkte og følte om ting. En som holdt rundt meg når jeg snakket om ting som var trist og som lo når jeg snakket om ting som var kjekt. Det skulle ikke mer til. Og akkurat i de timene følte jeg alt. Alt han følte og alt jeg følte. Så gikk han og forlot meg i stillheten, stillheten av ingenting og følelsene mine som forsvant.

Så nå sitter jeg her og lurer på om det finnes et menneske der ute som kan gi meg alt. For det er når jeg ikke føler noe at jeg er mest farlig. Det er da jeg gjør mest dumme ting. Ting jeg aldri hadde gjort dersom jeg følte noe. Rett og slett fordi jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg ikke om noe. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer, hvem som blir såret, om jeg blir såret, så lenge jeg føler noe som helst.

Ett eller annet. Hva som helst…

2494fb5d9512f1d9f4f188305ae5e402 1e9a8aada1dc789a53c7f28f779a3927 560a96d17bf798f5b6d4642b3476477a last ned images (1)

 

Helt alene

Ting er vanskelig. Jeg kommer egentlig bare her når ting er det. Jeg skriver aldri når jeg er glad, for da er det heller ingenting å skrive. Livet mitt er egentlig fint. Det er ingenting som er skikkelig dumt eller vondt, jeg er bare dårlig på å ta gode valg. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg vil, jeg er så ung og det er så mye jeg vil oppleve. Nye bekjentskaper, nye steder, nye språk, nye følelser. Følelser er egentlig det verste, fordi jeg føler så mye. Gjerne alt på en gang. Og andre ganger så føler jeg ingenting, det er akkurat som om ingenting spiller noe rolle, før det i neste sekund betyr alt. Jeg er skikkelig dårlig på å ta valg. Spesielt når jeg drikker. Alt blir bare rot, og jeg vet hverken hva jeg føler eller hva jeg vil. Så våkner jeg neste dag og skjønner ikke hva jeg holdt på med. Det er forferdelig. Jeg ønsker ikke å såre noen, jeg vil at alle skal ha det bra. Men det er akkurat som om jeg ikke får nok. Jeg klarer ikke å holde meg til en ting. Jeg trenger nye ting som er spennende, som får det til å krible i hele meg, samtidig som jeg vet at jeg ikke vil gi slipp på det jeg har.

Jeg burde kanskje snakke med noen om det… men det er også vanskelig. Hva om noen blir såret? Det er bedre å såre meg selv enn noen andre.

Jeg skulle bare ønske jeg ikke følte noe som helst, og at jeg ikke hadde noen som jeg kunne såre. Det beste og verste hadde vært om jeg bare var helt alene, og at jeg ikke hadde noen rundt meg.

Med hamrende hjerte

Ting er vanskelig i dag. Jeg tenker for mye. Hjernen min jobber på høygir, hjertet hamrer og det er vanskelig å puste. Det er ikke det at dette er en dag som er så veldig annerledes enn alle andre, men sånn jevnt over skjer det for mye nytt. For store endringer til at jeg klarer å forstå hva som skjer, og ikke minst hva det har og si for meg selv. Jeg kjenner jeg blir sliten, og at jeg nesten får litt panikk. Jeg skal ingenting selv, det skjer ingenting med meg selv, men alle rundt meg skjer det noe med. Det er tungt. Vanskelig å forstå, vanskelig å vite hvordan jeg kommer til å reagere på det.

En venn av meg skal i fengsel, en veldig god venn. Og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg tror han har gjort det han er dømt for eller ikke. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om han lyver meg opp i tryne eller om han virkelig forteller meg sannheten. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg kommer til å takle det greit at han skal vekk i tre år eller om jeg kommer til å bli helt knust og ødelagt. Kroppen min har rett og slett ikke bestemt seg enda. Og jeg er så redd for at det kommer til å bli det siste. Jeg er så redd for at når jeg vet at jeg ikke kan tulle og tøyse med han lenger, og vi ikke lenger kan drikke oss fulle sammen og fortelle våre innerste hemmeligheter at jeg da kommer til å knekke helt sammen. Jeg er så redd, og det er så skremmende. Jeg har lyst å gråte, og jeg har lyst å skrike. Og mest av alt har jeg lyst at han skal bare være her med meg. Uansett hvor irriterende han er, eller hvor sint jeg kan bli på han, så er han livbøyen min. Han er den som kan få meg til å føle de sterkeste ting uten at det handler om forelskelse eller kjærlighet på det planet. Han kan få meg steik forbanna før jeg i neste sekund føler meg lykkelig og fri som fuglen i neste sekund. Som dere sikkert allerede forstår så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre uten han. Han får meg til å føle meg levende.

 

Som om ikke dette var nok å tenke på så møtte jeg eksen min i dag. Jeg har ikke sett han siden jeg slo opp med han. Plutselig bare var han der, helt ut av det blå. Han satt seg nesten rett ved siden av meg på bussen. Så satt jeg der å funderte på om jeg skulle si hei, eller bare late som om jeg ikke hadde sett han. Det tok en stund før jeg fant ut at jeg ikke orket å sitte i 20 minutter å late som om jeg ikke så han. Så derfor lente jeg må over og sa hei. Han snudde seg, så på meg, litt overrasket og sa hei tilbake. Alt i alt et helt greit møte. Jeg følte meg ikke teit, eller hatet eller noe sånt, men hjertet mitt hamret noe så grådig at jeg var sikker på at jeg kom til å få hjertestans. Plutselig var det over og jeg var framme. Det var egentlig fint å snakke med han, og innerst inne skulle jeg ønske vi kunne snakket litt mer. Bare fortalt litt mer om hverandre og hvordan ting er blitt etter vi gikk hvert til vårt. Jeg ønsker han jo alt godt, og jeg merker at jeg håper at han har det fint, og at det hadde vært deilig å vite hvordan han faktisk har det. Men kanskje det var likegreit at det ikke ble sånn, og at vi ble avbrutt av at jeg måtte gå av. Kanskje hadde vi begynt å føle ting, tenke ting, snakke om ting som egentlig ikke var virkelig. Jeg vet ikke.

Jeg vet svært lite. Jeg føler meg så forvirret og vet ikke helt hva jeg vil. Det er helt grusomt å ha det sånn. Jeg gleder meg sånn til jeg blir 40 og nesten har opplevd alt som er ubehagelig og at jeg kan være trygg på meg selv. Når jeg vet hvordan jeg kommer til å reagere på ting som jeg ikke vet nå. Når jeg slipper at hjertet mitt hopper ut av brystet mitt bare jeg møter noen som jeg engang hadde følelser for. Og ikke minst at jeg slipper å sitte her i en sofakrok flere timer etterpå og lure på hvordan ting kunne ha blitt, om vi bare gjorde sånn eller sånn…

 

Clouded day

There is so so much that just builds up inside me. I am never truly happy anymore. On the other hand I am very good pretending that I am happy. Nobody manage to see through me. Nobody knows that I’m still depressed. Nobody knows how much darkness I hide under my smile and my bright blue eyes. I am a dark person, and I let nobody inside to what I think and feel. Nobody knows exactly what’s going on.

Today is a bad day. Half an hour after I woke up it got bad. I got a text, and it ruined everything. Not that I was super happy before I got that text, but everything was ok. Normal. Like I am used to. Everything was average. And that’s fine by me. I can’t really remember the last time I was truly happy, but now I am really broken down again. I expect nothing, I feel nothing, I am just indifferent. That’s when I am most dangerous. When I am indifferent, I don’t care about anyone, or anything. It’s dangerous both for me and for the people around me. Dangerous for me because I don’t care what happens. Dangerous for others because I don’t care what happens to them. And suddenly I come to a point where I no longer expect to be happy. Because I know that when I get happy, something will turn up and ruin it, and then i have to start over. And it’s when this happens that I know that I am no longer okay. I understand that I am not normal and that I am not fine. When I no longer strive to be happy that’s when it is to late, and that i have a long way to go before I can become something slightly close to being happy. And the hardest part about it all is that there is no one else who can do that but me. 

depressed | Tumblr